Klippet som aldri ville gro

Det siste jeg hadde lyst til var å bli klippet under fødsel. Men det måtte til. Det var så vondt i utgangspunktet at det nesten var en befrielse å bli klippet (trodde aldri jeg skulle si det).

Det er mange som opplever å bli klippet. Men tiden etterpå for min del, ble ikke slik som alle andres.

Den første uken hadde jeg så vondt at det å sitte eller gå på toalettet føltes nesten umulig. Andre jeg kjente sa det ville bli bedre. Måtte bare gi det tid og leve som normalt? Hva enn det betyr. Men jeg klarte ikke å leve normalt på noen måter med dette klippet.

Baby gråt non stop hele tiden. Og straks skulle mannen tilbake på jobb. Jeg kunne ikke skjønne at jeg skulle klare meg alene med babyen når jeg hadde slike smerter 24/7.

Jeg fant ut at jeg måtte kikke ned, og da så jeg det. Klippet var begynt å gå opp, og jeg kunne se rett i et hulrom jeg ikke ante hvor dypt var. Ikke rart det var smertefullt. Så jeg bestilte meg time hos legen, og det skulle vise seg å bli en lang rekke med smertefulle opplevelser.

Jeg hadde første møte med en veldig flink og forståelsesfull lege. Hun måtte selvsagt undersøke meg. Jeg svettet som en gris og gruet meg enormt mye til det. Jeg tror jeg snakker for de fleste kvinner når jeg sier at det ikke er en plass man har veldig lyst skal bli undersøkt så kort tid etter fødsel. Og i tillegg var det jo så vondt, selv med helt lett berøring. Men hun var veldig forsiktig! Og ja litt vondt var det, men ikke krise.

Hun ser problemet med en gang, og ber meg bare kle på meg. Hun kontaktet så gynekologisk avdeling, og det var her jeg synes ting ble ugreit. De diskuterer frem og tilbake på tlf, legen sier gjentatte ganger: «Pasienten klager ikke over smerter fra livmoren. Det er episiotomien som er gått opp». Legen er åpenbart irritert. Men det hele ender med at gynekologisk avdeling ønsker at legen skal undersøke livmorhalsen før de gjør vurdering om jeg kan komme inn.

Jeg hører samtalen og vet hva som kommer. Jeg kler av meg klærne igjen, setter meg på benken, og legger beina i beinholderen. Jeg kjenner hjerte slår i brystet, og jeg svetter igjen. Jeg forteller legen at jeg er redd. Legen forteller at hun egentlig ikke ønsker å gjøre denne undersøkelsen, men lover å være forsiktig og stoppe når jeg sier i fra. Jeg nikker.

Hun fører så spekulumet forsiktig inn. Det er ikke gått mer enn to uker siden fødsel. Så jeg føler meg veldig sår, og det er noe vondt, men det går greit. «Nå skal jeg forsiktig prøve å åpne», sier hun. Hun åpner ikke mye før jeg hopper til i stolen og hyler. Det føltes ut som spekulumet gikk alle veier da jeg hoppet til. Jeg knekker i full gråt, og hun beklager. Hun drar den forsiktig ut igjen, og jeg kjenner blodet som renner nedover mot rumpa. Hun ber meg nok en gang om unnskyldning og sier at dette vil hun ikke gjennomføre. Hun ber meg kle på meg, og så ringer hun til gynekologisk igjen.

I telefonen forteller hun at undersøkelsen ikke var gjennomførbar på grunn av store smerter. Jeg hører damen på andre siden svare oppgitt: «Ja, du får sende henne hit i morgen om hun har så store plager».

Jeg har kledd på meg, men står bare og venter. For nå er det for smertefullt til at jeg klarer å sette meg ned. Reaksjonen til hun fra gynekologisk avdeling får meg til å lure på om jeg bare overdriver. Kanskje det skal være så vondt? Er jeg bare surkete? Men hvordan skal jeg vite det da? Jeg fikk ingen informasjon etter fødselen, om klippet. Hva skal jeg forvente? Hvor lang tid skal det ta? Skal det være vondt? Hva skal jeg være obs på? Null, niks, nada. Jeg visste ingenting.

Legen legger på, snur seg mot meg og sier: «Du må til sykehuset i morgen på kontroll. Jeg håper hun fra gynekologisk bare hadde en dårlig dag, og at du får møte henne fra sin gode side i morgen». Jeg takker for all hjelp og drar hjem.

Kjøreturen hjem er heller ikke enkel. Heldigvis har mannen fri fra jobb og kan kjøre bil, hvis ikke hadde jeg blitt stående der. Vi bor langt unna legekontoret. En time i bil. Jeg klarer ikke å sitte i bilen, så jeg har ikke belte på, og ligger bare i baksetet. Jeg begynner også å tenke på hvordan morgendagen skal bli. Mannen får ikke fri fra jobb, og jeg har en liten baby som bare gråter i ett strekk.. Og det er 3,5 time med bil til sykehuset.

Heldigvis stiller mamma opp på kort varsel og vi tar båt sammen til sykehuset neste dag. Vel hjemme er jeg så sliten at jeg bare går og legger meg sammen med baby. «Hvor tøft det er å være i permisjon», tenker jeg. Det var ikke helt slik jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Alene store deler av dagen, med uhorvelige smerter, hormoner som herjer, og en baby som gråter flere timer i strekk til hun slukner. Jeg prøver å ikke dvele så alt for mye i det, men gråter litt i stillhet, og så sovner jeg.

Morgenen er her og vi er klar til avgang. Jeg kaster innpå med både Paracet og Ibux. Sistnevnte skal jeg egentlig ikke spise med tanke på. risiko for magesår, men jeg kan ikke unngå det, smertene er for store. Jeg føler meg som en pillemisbruker, så mye Paracet og Ibux som jeg har spist de siste to ukene. Det har i alle fall gått flere esker med smertestillende.

I dag må jeg selv kjøre bil, da min mor ikke kan gjøre det. Heldigvis har jeg ikke samme mengde smerter som rett etter undersøkelsen i går, og tenker at dette bare må gå. Jeg sitter på skrå i setet og holder kroppen delvis opp fra bilsetet. Dette hjelper på smertene, men det er tungt å løfte seg selv opp slik fra setet i em hel time fram til vi kommer til hurtigbåtterminalen. Men alt går bra, og vi kommer oss til sykehuset.

Jeg har meldt meg inn på automat og sitter og venter. Jeg kjenner klumpen i magen melder seg igjen og forteller til mamma at jeg gruer meg. Det forstår hun godt, spesielt etter smertene og opplevelsen i går. Jeg lurer så fælt på hvordan hun damen som legen snakket med i telefonen er, og om hun er like irritert i dag som hun var i telefonen i går. Jeg kjenner hjertet dunke i brystet når det begynner å nærme seg min tur.

Og akkurat da må baby ammes. Vi plages enda med ammingen. Baby er sugesvak, svelger mye luft, kaver og er veldig frustrert ved hver amming. Hun skriker høyt, og rommet er fullt med folk. Jeg kjenner jeg blir flau. Føler jeg kan ingenting og får til ingenting. Og jeg skulle ønske jeg hadde et ammerom på sykehuset. Så kommer det noen ut og roper: «Christine?» Det er en mann, og han kjenner jeg igjen. Han sydde meg etter fødselen. Han sier at jeg ikke trenger å stresse, og ammer så lenge jeg trenger og kommer bare når jeg er ferdig. Jeg følte meg lettet. Jeg senket skuldrene og fortsatte.

Etter en kaotisk amming, overrekker jeg barnet mitt til min mor. Hun gråter for full hals, og så går jeg inn. Her er samme opplegget som på legekontoret. Jeg forteller om problemet og gjør meg klar til undersøkelse. Jeg sitter i stolen og venter på instruks. Jeg tenker på at jeg er glad jeg slapp å møte hun som svarte telefonen i går. Bare det fjernet flere kilo av mine skuldre. Gynekologen som skal undersøke sier vi må vente på en sykepleier som skal være til stede. Og kort tid etter kommer en dame inn.

Jeg forteller gynekologen om opplevelsen min på legekontoret og at jeg føler meg enda mer redd for undersøkelsen i dag. Han sier at han ikke skal se på livmorhalsen min, så han trenger ikke å åpne opp. Han skal bare se på klippet. Jeg tror forresten ikke at han kjenner meg igjen fra fødsel. Ihvertfall så prater vi ikke om det.

Han har også noe som ligner et spekulum, bare at denne kan ikke åpnes. Den har liksom en side som er permanent åpen, slik at man kan se rett på stingene fra innsiden av skjeden. «Ja, da skal du bare legge opp beina» sier gynekologen. Jeg kjenner jeg blir varm og svetter som en gris igjen. Sykepleieren kommer nærmere, og spør om jeg vil holde henne i hånda. Dette synes jeg var veldig fint. Jeg nikker og tar hånda hennes. Jeg legger meg bak i stolen, løfter beina opp i beinholderen og gjør meg klar. Jeg puster dypt og prøver å slappe godt av. Han setter inn utstyret. Han er veldig forsiktig, men vondt er det fortsatt. Jeg klarer å håndtere det enda. Jeg klemmer hardt i hånda til sykepleieren, lukker øynene og fokuserer på å prøve å slappe av. Jeg tenker: «Jeg har akkurat født et barn, det var så smertefullt. Hvorfor føles dette nesten verre ut? Er jeg virkelig så sytete?»

Gynekologen forteller meg at han nå skal vri den mot klippet. Jeg hopper til og roper: stopp! Han stopper opp med en gang, og venter. Jeg gråter, og sykepleieren trøster meg. Gynekologen sier: «Jeg forstår at dette er veldig smertefullt for deg, men jeg trenger å se på klippet. Jeg skal være veldig forsiktig også stopper du meg med en gang det blir for ille» Jeg sier ingenting men bare nikker. Han fortsetter, men er enda mer forsiktig. Det går greit.

Han forteller at han ser noen av stingene er gått opp, men at det bare er overfladisk. Han sier så at han skal ta en bakterieprøve, og at det nok kom til å bli vondt. Jeg forbereder meg på det, og får det gjennomført. Jeg gråter når han drar pinnen over klippet, men vet det må gjøres. Han gjør det samme som legen, beklager for smertene påført. Jeg forstår også at dette er nødvendig vondt, som på lik linje med en fødsel. Du bare må gjennom det.

Vi er endelig ferdig og jeg kler på meg igjen. Gynekologen kan ikke forklare hvorfor jeg har så mye smerter. Men det er bare helt overfladisk de stingene som har gått opp, og han forventer at dette skal gro pent. Det kunne bare ta litt lengre tid. Han spør om jeg har booket time til 6-ukerskontroll, og det hadde jeg. Jeg puster lettet ut over at jeg ikke må gjøre noe større inngrep. Da er all smerte verdt det og jeg vet at det vil gro. Jeg går så ut til min mor, som fortsatt holder på med babyen min som bare gråter. Jeg forteller henne nyhetene og vi drar hjem. Men det skulle vise seg i ettertid at det ikke grodde pent. Ikke i det hele tatt.

Tiden flyr, og jeg er travelt opptatt med babyskrik og den nye rollen som mor. Det begynner å nærme seg min 6-ukerskontroll som jeg skal ta hos jordmor som har fulgt meg opp igjennom svangerskapet. Klippet er blitt bedre, men er enda ikke grodd. I tillegg til smerter fra klippet, sliter jeg med å få til å bæsje, da jeg ikke klarer å presse fordi det er så vondt i klippet. Det kjennes ut som om det rives opp hver gang jeg skal gå på do. Og jeg føler aldri jeg får tømt meg skikkelig. Jeg plages også med at jeg ikke klarer å holde på urin, og lekker alltid litt etter jeg er ferdig på toalettet å skal reise meg. Utrolig irriterende, mildt sagt. Det er en evig vond sirkel.

Jeg spiser fortsatt Paracet og Ibux, men i noe mindre grad. Jeg hiver innpå et par tabletter før vi kjører til jordmor, 1 time unna. Og igjen må jeg ha med min mor, fordi mannen må jobbe. Kommer inn og har samtale med jordmor. På slutten av samtalen forteller jeg om klippet som ikke har grodd enda. Vi blir enig om å ta en titt. Da var det tilbake igjen. Nytt rom. Ny stol. Og samme plager.

Jeg kler av meg og gjør meg klar. Forteller om de ubehagelige opplevelsene og smertene. Jordmor sier at hun ikke skal kikke inni med spekulum slik som de andre, bare utenpå. Da var det beina opp i beinholderen og jeg er klar. Jeg føler meg ikke redd, slik jeg har vært de andre gangene. Det er jo enda vondt, men ikke i samme grad som tidligere. Vet ikke om jeg ikke er redd fordi jeg «kjenner» jordmor, fordi hun ikke skal bruke spekulum, eller fordi det er mindre vondt. Men det føles godt å ikke grue seg på samme måten.

Jeg forteller jordmor at jeg ikke liker hvordan det ser ut, og jeg synes ikke det ser ut som om det skal gro fint sammen. Skjedeinngangen, eller som det så fint heter på fagspråket, skjedekransen, er revet opp. Jeg er også klippet ganske langt ned mot perineum, og der er det heller ikke grodd. Jeg forteller at det svir hver gang jeg tørker meg etter toalettbesøk. Jordmor ser hva jeg mener og stusser over at det ikke er grodd sammen enda, og at jeg opplever slike smerter. Hun spør om hun kan ta noen kompresser og se rett innenfor åpningen. Jeg sier at dette er greit.

Hun er forsiktig, men så skjer det igjen.. Jeg hopper til og gråter. Det renner litt friskt blod nedover, men riktignok ikke like mye som første visitt hos legen. Hun beklager så meget. Hun måtte hente en annen jordmor med litt mer erfaring enn hun selv har. Da hun lurer på om de må sende henvisning til sykehuset igjen. Hun trekker seg ut og jeg blir sittende der alene. Jeg tørker tårene mine og lurer på hvorfor ingen forstår hvor vondt det gjør. Er det bare jeg som overdriver alt? Jeg tenker tilbake på fødselen og smertene. Ikke en eneste tåre kom under hele fødselen, men nå. Jeg klarer ikke å forstå det, og prøver å ta meg sammen.

Hun kommer så inn med en kollega. Denne jordmoren var en litt eldre dame med lang erfaring. Hun tar en rask kikk og sier det samme som gynekologen. «Dette vil nok gro pent, du må bare gi det litt tid» Jeg puster lettet ut. Okei, jeg får gi det tid, tenker jeg. Men tiden gikk. Og det gikk 8 uker, 10 uker, 12 uker. Og etter 3 måneder med mye smerter, og et sår som enda væsket, kunne jeg ikke forstå hvor lang tid dette skulle ta.

Ingen sa til meg hva «gi det litt tid» egentlig betydde. Ikke klarte jeg å sitte normalt. Hverken på stol, på bakken eller på toalettet. Ja, og fortsatt så sved det hver gang jeg var på toalettet. Jeg kikket ned med speil en siste gang før jeg bestilte en ny legetime. Og det jeg så.. ja.. det synes jeg var forferdelig.

Jeg hadde aldri trodd at underlivet mitt skulle se ut som det gjorde før fødselen. Men jeg hadde ikke trodd det skulle se så ille ut. Jeg gråt når jeg så meg selv nedentil med speilet. Jeg kunne aldri vise meg selv for mannen min noen gang igjen. Jeg skammet meg, og følte jeg ble kvalm over mitt eget underliv. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det. Det så rett og slett ødelagt ut. Som om noen hadde lekt seg med kniv der nede. Det var altså ikke grodd på en rett linje, men det gikk innover i kroppen som små hulrom. I tillegg til det, var skjedeinngangen enda ikke grodd sammen og jeg kunne se rett inn i skjeden min. På toppen av det hele var jeg også levnet med et ekstra hull i perineum, her væsket det fortsatt. Jeg har grått så mye over dette.

Det som skulle være den fineste tiden i livet, men så har de første 3 månedene av permisjonen bare gått til smerter. I tillegg så gråt min baby hele tiden. Hele kombinasjonen gjorde bare alt vanskelig, og jeg følte verken jeg trivdes i egen kropp eller i rollen som mor. Det eneste lyspunktet jeg hadde var når mannen kom hjem fra jobb. Da var det endelig noen andre som kunne ta babyen. Å ha en baby som gråter 6–7 timer i strekk, og samtidig ha disse smertene, har til tider vært uutholdelig. Og jeg er så utrolig trist over at det har påvirket permisjonen min i den negative retningen. Jeg legger meg ned på baderomsgulvet og gråter.

Ikke lenge etter banker mannen på døren og spør om alt går bra, og sier at baby er sulten. Jeg kommer ut og forteller han om alt, og så bestiller jeg meg time hos legen. Jeg kommer til fastlegen min. Hun er også utrolig flink! Hun er ærlig og sier at hun vet ikke så mye om hvordan underlivet skal være etter fødsel. Men vi gjør en undersøkelse. Da var det av med klærne igjen og opp med føttene i beinholderen. Jeg forteller også henne om hendelsene tidligere. Hun skulle ikke bruke spekulum, men bare kikke lett i åpningene. Det er nå gått 3,5 måneder siden fødselen. Det meste er nå grodd sammen. Det eneste er det ekstra hullet jeg har fått i perineum. Men selv om det er grodd, er det fortsatt vondt.

Dette er første undersøkelse jeg har vært på som ikke har vært smertefull! Jippi! Hun ser problemet, og skal prøve å sjekke hvor dypt hullet i perineum er. Hun stopper ca 1 cm inn da det begynner å gjøre vondt. Hun ser også i inngangen av skjedeåpningen at det er et hull der inne. Jeg husker ikke helt lenger, men mener hun sa det var noen cm dypt. Hun stiller spørsmål ved om dette kan være en åpning mellom skjeden og perineum, og sender en hastehenvisning til gynekologisk avdeling.

1 måned senere har jeg fått time hos gynekolog. Å kjøre bil er nå tilnærmet uproblematisk. Alt er nå grodd, og det væsker ikke mer. Bortsett fra det hullet i perineum. Det ser heller ikke pent ut og er fortsatt vondt. Plagene er ganske lik som tidligere.

Jeg må ha mamma med meg på denne turen også. Mannen er på jobb, og min baby gråter mye, tar ikke smokk eller flaske. Så det er vanskelig å la noen andre passe henne alene enda. Vi sitter på venterommet og venter på min tur. Jeg forteller mamma at jeg gruer meg. Hun synes det er bra at jeg endelig skal få hjelp. Jeg er også glad for at jeg får hjelp, men jeg er redd gynekologen skal avfeie dette. Eller si noe som: «ja, sånn er det å få barn, underlivet blir ikke det samme igjen» Og så må jeg gå med slike smerter og plager resten av livet.

«Christine?» roper han. Vi setter oss ned inne på kontoret. Jeg må passe på å sitte litt på skrå på den harde stolen. Jeg klarer enda ikke å sitte normalt, det gjør for vondt. «Jeg har lest henvisningen din fra legen, kan du fortelle meg litt om dine plager?» Jeg kjenner at hjerte dunker i brystet, og så forteller jeg. Men jeg forteller bare i korte trekk, jeg kjenner gråten presser på. Jeg er redd for å ikke bli trodd. Redd for at han skal bagatellisere. At de ikke skal gjøre noe med dette. Det svirrer altfor mange tanker i hodet på en og samme tid.

«Da må vi gjøre en undersøkelse». Jeg gruer meg til dette, selv om det ikke var vondt sist jeg gjorde det. Likevel føles det annerledes hos en gynekolog. Jeg tror ikke de forstår hvor vondt jeg har. Eller så tror de at jeg er sytete. Jeg bruker ekstra tid på omkledningsrommet. Jeg er nervøs, og kjenner gråten presse på. Jeg prøver å gjøre noen dype pust, lukker øynene og forteller meg selv at dette kommer til å gå bra.

Jeg kommer ut og setter meg ned. Vi venter nå bare på en jordmor som skal være til stede. Hun kommer inn og stiller seg ved siden av hodet mitt, og jeg legger meg bak i stolen med beina i beinholderen. Det var fint her. De har puttet noen bilder fra naturen i taket. Fint å ha noe å se på, distrahere seg selv. Jeg har allerede fortalt om de smertefulle opplevelsene jeg har hatt. Han som de andre, sier at han skal være forsiktig.

Men hva er egentlig forsiktig? Han setter inn spekulumet. Han drar og sliter. Det er vondt. Og det sier jeg også. Han bekrefter mine smerter, men likevel jobber han på. Det er selvfølgelig ikke så smertefullt som tidligere. Så jeg biter sammen tennene. Jeg svetter, mye. Han ser og forstår noe av problemet. Han ber jordmor komme ned så hun også kan se. Han spør ikke først om det er greit for meg. Jeg ligger allerede sårbar i stolen med beina i beinholderne, og plutselig skal enda en person se på underlivet mitt – uten at jeg har fått muligheten til å si ja eller nei.

Han tar ut spekulumet. Og jeg er lettet at det ikke var så smertefullt som de andre gangene. Ingen blod, ingen gråt. Men nødvendig vondt. Han skal så se på hullet i perineum. Han begynner å lete i skuffene, lenge. Så finner han det fram. Hegar-stift, tror jeg det heter. Enkelt forklart: Den ser ut som en strikkepinne, bare at den er helt rund i enden.Han tar den minste typen fram. «Jeg skal nå prøve å sette denne inn i hullet i perineum. Du stopper meg med en gang du kjenner smerter» sier han. Jeg nikker. Han prøver så å sette denne inn. Og jeg hopper til i stolen og hyler som en stukket gris. Jeg hopper til så mye at jeg nesten sparker ham i ansiktet og holder på å ramle ut av stolen. Jeg tar hendene og dekker ansiktet mitt å gråter. Jordmor blir bare stående der. Jeg ser hun blir utilpass. «Oi, er det så vondt? Herregud beklager så mye, jeg mente aldri å påføre deg slike smerter» sier gynekologen. Jeg klarer ikke å si så mye, men nikker.

Jeg tror heller ikke han mente å påføre meg vondt. Det tror jeg ikke noen av behandlerne har ment. De har bare ikke forstått hvor vondt det faktisk har vært. Og hva det betyr at de må være forsiktige. Jeg kler på meg og vi setter oss ned for å snakke sammen. Gynekologen sier: «Christine, det her er et problem vi må gjøre noe med. Du kan aldri leve et normalt liv med slike smerter. Jeg setter deg opp til operasjon, hvis det er greit?» Jeg knekker sammen i gråt igjen. Endelig skal jeg få hjelp! Jeg føler meg så utrolig lettet og glad på samme tid, jeg skal endelig slippe plagene og bli «normal» igjen. Og kanskje jeg også får muligheten til å nyte resten av permisjonen som først tenkt. Operasjonen får jeg 1 måned senere.

Mannen har tatt fri fra jobb for å være med meg på sykehuset. Det må han nesten, da jeg ikke vet hvordan noen skal ta seg av baby i mellomtiden utenom han. Til kontekst så er hun veldig tung (12kg), tar ikke smokk, sutter ikke på tommelen osv. Og tar flaske helt minimalt. Hun sover kun i sengen sammen med meg døgnet rundt, eller i armene på mannen mens han humper opp og ned på yogaball. Og ja, vi har prøvd ALT! Hun bare er sånn. Og mest sannsynlig vil hun vokse det av seg har helsestasjonen sagt.

Mannen må være med for å ta seg av baby, da ingen andre i vår familie har fått det til hittil. Vi har kommet fram til dagkirurgisk avdeling på sykehuset og har meldt oss i skranken, baby er langt på overtid og gråter hysterisk. Vi har selvfølgelig med vogn til henne, men hun sover ikke i denne med mindre hun må gråte seg i søvn. Og det ønsker vi ikke.

«Er det din baby som gråter sånn?» spør damen i skranken. Ja svarer jeg, litt flau. Jeg fikk lov å vente ute på gangen sammen med henne og mannen fram til det var min tur. Så skulle de komme ut å hente meg. Så takknemlig for det. Det er masse mennesker ute i gangene som går fram og tilbake, og mye støy. Jeg prøver så godt som jeg kan å amme henne i søvn der, men hun er så overstimulert at hun ikke klarer å roe seg ned. Hun bare gråter hysterisk og vrir seg.

Mannen har tatt med yogaball til sykehuset (jepp, en yogaball). Han prøver å pumpe den opp for harde livet mens jeg ammer. Jeg forsøker i 30 min og amme, bysse osv men ingenting fungerer. Til slutt tar mannen min henne med seg for å prøve å finne en litt roligere plass han kan bysse henne på ballen. Jeg blir sittende igjen der alene og gråte.

Jeg føler meg som verdens verste mor som må dra hit og få ordnet dette når hun bare er 6 mnd. Jeg føler at hun er så sensitiv og trenger meg så mye – og at jeg svikter henne ved å være her. Midt i tankekaoset roper de navnet mitt. Jeg følger etter kirurgen som skal operere meg inn til samtale. Her har vi en lang prat, der jeg forteller om mine opplevelser, smerter og så tegner vi hvordan jeg mener ting ser ut og blir enig om hva som skal gjøres.

Han forteller at han må åpne opp mere enn selve klippet og bygge opp hele perineum på nytt. Vi blir også enige om at når jeg kommer inn på operasjonsrommet, så kikker vi i lag ned slik at vi er helt enig om hva som skal gjøres. Jeg ønsker å vite alle ting jeg skal unngå å gjøre etter operasjonen. Da jeg er så redd for at det ikke skal gro pent slik som første gangen. Jeg forteller at etter klippet fikk jeg ingen informasjon om hvordan jeg skulle forholde meg til det. Og derfor trenger jeg denne informasjonen nå slik at jeg er sikker på at ikke jeg er årsaken til at det blir «ødelagt». Han forteller meg at en sykepleier skal informere meg om dette etter hvert. Jeg møter så en sykepleier som gir meg litt mer informasjon, og noen Paracet. Jeg må vente en stund fordi noen andre blir operert før meg.

Jeg sitter der i mine egne tanker og lurer sånn på hvordan det går med mannen og datteren min. Det siste jeg så var at han gikk nedover gangen mens hun gråt. Jeg spør sykepleieren om jeg kan forlate her pga. henne, noe jeg får. De skulle ringe meg når det var min tur. Jeg går rundt og leter lenge på sykehuset etter mannen min. Og til slutt finner jeg ham, nederst i kjelleren. Han sitter på yogaballen med henne i armene. Hun sover. Endelig. Han tør ikke legge henne ned i vogna, da hun som regel bare våkner igjen. Så han sitter der, i 1 time og 40 minutter. For en mann jeg har. De ringer og så må jeg gå.

Vel oppe får jeg gjort meg klar til operasjon. Jeg sitter utenfor operasjonsstuen og venter. Jeg er nervøs, spent, gruer meg, gleder meg. Ja, tankene er mange! Jeg kommer så inn, og får satt meg i den mest fancy gynekolog-stolen jeg noen gang har sett. Jeg møter så verdens fineste anestesisykepleier, og skulle ønske jeg kunne ha puttet henne i lommen min og tatt henne med hjem. Hun forteller meg at kirurgen har sagt at han skal kikke ned før narkosen, og spør om jeg har samtykket til dette. Jeg nikker. Vi blir så enig om å undersøke og jeg sier til han at han må være forsiktig da det er vondt. Anestesisykepleier spør om jeg ønsker beroligende før undersøkelsen er i gang, noe jeg takker ja til.

Men før hun i det hele tatt har fått ordnet klart begynner han å rive og slite i underlivet. «Det gjør vondt» sier jeg. Han nikker og sier han forstår. Men jeg tror ikke han heller egentlig forstår, slik som alle de andre. Han jobber på, vi får sett over og blir enig. Og da kjenner jeg medisinen begynner å fungere. «Beklager at det tok litt tid» sier anestesisykepleieren. Jeg nikker og smiler.

Jeg våkner fra operasjonen og den er vellykket. Jeg blir trillet tilbake og får tid til å våkne. Det er vondt og ømt, men er glad det er overstått. Tiden går og kirurgen kommer innom. Han er rask fordi han er ferdig på jobb. Han forteller at operasjonen er vellykket, perineum er bygget opp igjen. Og at det var en kanal mellom perineum og skjede. Dette betyr at det var mer enn bare overfladiske sting som var gått opp, det var mye dypere. Slimhinnene var også grodd inn i klippet og lagde konstante nervesmerter. Han hadde sett at jeg hadde fremfall og ordnet dette også. Jeg tenker med meg selv at det var ikke rart jeg hadde vondt og var plaget. Det var ikke noe jeg bare innbilte meg, det var virkelig smerter. Så forsvinner kirurgen. Han kommer inn 10 min senere fordi han glemte å fortelle meg at jeg ikke kunne ha samleie på 2 måneder. Det hadde vi ikke akkurat kunne ha hatt i utgangspunktet, tenkte jeg. Og så forsvinner han.

Jeg har nå vært der i 2 timer og jeg får lov å dra. Jeg spør sykepleieren som er der når jeg skal få mer informasjon om tiden etter operasjonen. Hun sier at det skulle kirurgen gi meg, for hun visste ingenting om det og hva jeg skulle forholde meg til eller ikke. Jeg er meget skuffet over at de to gangene jeg etterspør informasjon så får jeg ikke noe som helst. Jeg er sliten etter operasjonen og drar for å være sammen med min datter, og prøver å ikke tenke så mye på det akkurat da.

Det er nå gått 8 uker siden operasjonen min. Mannen har vært hjemme i denne perioden for å ta seg av baby, da jeg har fått restriksjoner på å løfte, bære, osv. Jeg har ikke lenger daglige smerter, noe som gjør permisjonen helt annerledes. Jeg har sett ned med speil og ser dessverre enda et hull i perineum.. Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke vil lukke seg. Dette må jeg på kontroll med, men håper jeg slipper å gjøre noe med det.Det er ikke vondt og ikke plagsomt, så da kan det bare være der for min del.

Så det var min historie så langt, med klippet som aldri ville gro. Eller det grodde jo til slutt, men på et tidspunkt føltes det som om det aldri kom til å gjøre det. Så fra fødsel og fram til nå tok det meg altså 7 måneder å bli smertefri.

Det har svirret en del tanker omkring alt dette med klippet. Og noen lurer sikkert på hvorfor jeg ville dele det. Og svaret er at jeg vet ikke helt sikkert selv. En del av meg ville gjøre det for å fortelle hvorfor det er så viktig for meg å få være hjemme i ulønnet permisjon, da 7 av 8 mnd permisjon har gått til smerter. Og jeg følte jeg tapte mye tid pga det. Jeg vet jeg ikke skylder noen en forklaring, men likevel så føler jeg at jeg gjør det?

En annen del av meg ville fortelle det fordi jeg ikke tror jeg er den eneste i dette landet med underlivsplager etter fødsel. Og jeg ønsker at alle kvinner står på sitt når det kommer til plager og får hjelp. Det er ikke noe du skal måtte leve med, og det skal være hjelp å få. For alle. Håper jeg.

En tredje del av meg vil gjøre det fordi jeg føler meg litt bitter. Bitter på at jeg tapte tid, på smertene, på situasjonen. Jeg har ikke hatt tid eller kapasitet til å lese gjennom journalen min underveis i permisjonen. Men det viste seg det at jeg egentlig skulle ha blitt henvist tilbake til sykehuset om det ikke var grodd til 6-ukerskontrollen. Det visste jeg ikke da. Men det står svart på hvitt.

Jeg leste på pasientskadeerstatning. Men min skade er ikke «stor» nok til å dekkes. Men jeg vil likevel klage – til et sted hvor jeg blir sett og hørt. Hvor mye har vi ikke lest om kvinners helse og tiden før, under og etter fødsel, uten at det gjøres noe som helst med det. Skal jeg ende inn en klage for å bare bli en av mange i et tårn av papirarbeid?

Og så er det en siste ting. En ting jeg har fortalt få.. Det tok lang tid før jeg forsto hvorfor denne situasjonen traff meg så hardt. Så husket jeg noe som sto i fødebrevet mitt. Jeg ble misbrukt som barn. Det sto også svart på hvitt i fødebrevet mitt: «Jeg gruer meg til folkene som er i rommet, følelsen av å ikke ha kontroll, undersøkelser, intime, samt inngripende prosedyrer som klipp, vakuum eller tang».

Jeg ønsket å føle meg sterk i min egen kropp, og få til fødsel på tross av min bakgrunn. Og det klarte jeg. Og jeg trodde det verste var over. Men her er jeg, 6 vaginale undersøkelser senere, med mye utstyr, harde hender, blod som renner, tårer, angst og svette. Og det pågikk i 7 måneder. Klart det påvirket meg mer enn jeg ønsket. Kanskje jeg burde ha sagt noe. Men det er ikke alltid så enkelt å fortelle en fremmed om noe av det mest sårbare man har opplevd. Også synes jeg av en eller annen grunn at det er flaut? Og i tillegg så ser jeg hvordan ansiktet til folk endrer seg når jeg sier det. Og egentlig sitter jeg igjen med et annet spørsmål: Jeg har mange ganger lurt på om det hadde vært annerledes hvis de visste. Om de hadde vært mer forsiktige. Forklart mer. Spurt meg underveis.

Men etter hvert begynte jeg å stille meg et annet spørsmål: Hvorfor skulle de egentlig trenge å vite? Hvorfor skulle man måtte ha gjennomgått et misbruk for at noen skal være mer forsiktig? Varsomhet burde ikke være avhengig av hva som står i journalen din. Ingen burde måtte fortelle om det mest sårbare de har opplevd for å bli møtt med forsiktighet.

Jeg følte meg også så godt ivaretatt under svangerskapet og ved fødselen. Men var det fordi at de visste? Kort tid etter barnet var ute, så var det som om all informasjon og hjelp bare stoppet opp. Jeg følte meg som en fødemaskin som hadde gjort jobben sin, så da var det ikke så nøye at jeg sto litt ødelagt på siden. Jeg forventet aldri at noen skulle kunne garantere at et klipp grodde fint. Jeg forventet heller ikke å gå gjennom barseltiden uten smerter. Men jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg hva jeg faktisk skulle forholde meg til.

For jeg spurte. Allerede noen timer etter fødselen spurte jeg konkret: «Hva bør jeg tenke på med tanke på klippet? Er det noe jeg må passe på, eller noe jeg ikke skal gjøre?» Svaret var: «Neida». Så jeg dro hjem uten å vite hva som var normalt. Uten å vite hvilke symptomer jeg burde reagere på. Uten å vite om jeg burde avlaste området eller begrense noe. Og uten å vite når smerter ikke lenger bare var en del av det å ha født.

Og det er én tanke jeg fortsatt ikke klarer å slippe: Hva hvis jeg hadde fått den informasjonen fra starten av? Jeg kommer aldri til å vite om utfallet hadde blitt annerledes. Kanskje hadde akkurat det samme skjedd uansett. Men kanskje hadde jeg forstått tidligere at noe ikke var som det skulle. Kanskje hadde jeg bedt om hjelp tidligere. Kanskje hadde jeg belastet kroppen annerledes. God informasjon hadde kanskje ikke forandret det som skjedde med kroppen min. Men den kunne ha forandret hvordan jeg sto i det.

For det er stor forskjell på å ha vondt og vite hva man skal gjøre – og å ha vondt uten å vite om det er normalt. Det samme gjelder undersøkelsene. Jeg skulle ønske noen hadde forklart mer før de begynte. Fortalt hva de skulle gjøre. Spurt hva jeg trengte. Og gitt meg litt mer kontroll over det som skjedde med kroppen min. Ikke fordi helsepersonell nødvendigvis kunne vite historien min. Men fordi god kommunikasjon burde være viktig for alle.

Jeg deler ikke dette fordi jeg tror noen ønsket meg vondt. Jeg deler det fordi små ting kan bety enormt mye når man ligger sårbar i en undersøkelsesstol. Et spørsmål. En forklaring. Et «går dette greit?» Litt informasjon om hva man skal følge med på når man kommer hjem. Det koster så lite. Men for pasienten kan det bety så utrolig mye.

Jeg vet fortsatt ikke om historien hadde fått en annen slutt dersom jeg hadde fått bedre informasjon fra starten. Det kommer jeg nok aldri til å få svar på. Men jeg skulle ønske jeg aldri hadde trengt å lure.

Christine