Jeg skriver ikke dette for å skremme andre. Jeg gjør dette for meg og alle de som måtte gå igjennom samme ting i de månedene ting var på hodet

Her er min historie. Ganske forenklet, men jeg har fått med det viktigste. Det kjennes godt å dele det med noen som brenner for dette.

12. mars stengte Norge ned. 12. mars var det litt over en måned til jeg skulle føde mitt første barn. Alt var kaos, og ingen visste helt hva som skjedde og hva som skulle skje. Jeg var redd for å bli smittet og for å smitte babyen i magen.

Daglig leste jeg om skrekkhistorier, og jeg ble mer og mer engstelig. Noen dager senere leste jeg at det var blitt strenge restriksjoner i forhold til fødsel på sykehuset. Partner kunne ikke være med inn, han fikk komme senere når man var i aktiv fødsel. Vi fikk også beskjed om at han måtte dra en time etter at ungen var kommet til verden. Jeg var helt knust, det eneste jeg tenkte på var dette. Folk sa at det var lenge til jeg skulle føde og at disse reglene sikkert ikke gjaldt da. Lite visste vi om hvor lenge dette egentlig skulle vare.

Dagen for fødselen kom, jeg måtte stå i gangen alene på sykehuset og svare på koronaspørsmål mens jeg hadde kraftige rier. Etterpå måtte jeg gå opp til fødeavdelingen alene. Når jeg kom opp var jeg i aktiv fødsel og Thomas (samboer) fikk komme ganske kjapt. Men det var ikke så lett å få oversikt over hjerte og pusten til Jens i magen, mange ganger ble hjertefrekvensen helt borte. Det endte med keisersnitt i narkose. Det siste jeg husker er at noen ropte at de ikke rakk å vaske magen min før de skulle skjære. Etter operasjon lå jeg på oppvåkning helt alene, det første jeg tenkte på var Jens. Jeg visste ikke om han levde eller ikke. Etter å ha liggi på oppvåkning en stund ble jeg trilla opp til barsel. Jeg møtte Thomas i gangen, vi sa hadet der. Den ene timen vi hadde blitt lovet etter fødsel hadde gått til min oppvåkning fra narkose. Nå var tiden ute.

Jens fikk pustehjelp på intensiven, så jeg fikk se noen bilder. Det var ingen som tenkte på å trille meg inn til han. Jeg ble i stedet trilla inn på barsel uten både partner og barn. Her lå jeg nyoperert med ganske kraftige smerter på grunn av etterrier, og en nylig oppskjært mage.

Det viste seg ganske fort at jordmødre, barnepleiere og sykepleiere hadde et ganske strikt tidsskjema å forholde seg til. Jeg følte at jeg ble litt glemt fordi jeg ikke hadde noe barn hos meg.

Til slutt fikk jeg Jens inn til meg. En litt svak og sliten gutt, og veldig stille.

Jeg merka nok ganske fort at noe manglet, jeg venta på en følelse som ikke kom. Den sterke kjærlighetsfølelsen uteble, men jeg slo meg til ro med at den skulle komme etterhvert.

De fire dagene på barsel var utrolig tunge. Jeg har aldri følt meg så alene som jeg følte meg da. Det var noen som beskrev det som en glattcelle, og det er mye mulig at det kan sammenlignes.

De som er i fengsel får i hvert fall frisk luft. Jeg kunne ikke gå ut på balkongen, for det var ingen som kunne passe på ungen mens jeg trakk litt luft.

Det var en enorm lettelse å komme hjem. Men jeg skjønte etterhvert at ting fortsatt ikke var helt greit. Fødselsdepresjon kom som en ganske naturlig følge av det hele. Jens skulle rekke å bli så stor at han bevisst la hendene rundt nakken min, før jeg kjente litt på denne kjærligheten jeg hadde savnet.

Den har kommet mer og mer som tiden har gått. Et lite smil der, eller en klem der. Nå nesten et år etter at Jensen kom til verden begynner ting å gå mot en slags normal.

Jeg skriver ikke dette for å skremme andre. Jeg gjør dette for meg og alle de som måtte gå igjennom samme ting i de månedene ting var på hodet. Jeg blir så forbanna at jeg kan begynne å gråte når jeg tenker på at polet blir prioritert åpent, men at partner ikke får bli med på barsel.

Andrea Bang Hansen

Fødte på Tønsberg sykehus, april 2020