Sykehusene står i veien for helseministerens ti grep for en bedre fødselsomsorg

Helseministeren lanserte nylig ti tiltak for å bedre fødselsomsorgen, men uten sterkere føringer og strakstiltak vil disse ikke bli annet enn gode intensjoner fra øverste hold. Barselopprøret har ingen tro på at sykehusene nå vil snu og faktisk begynne å prioritere fødsels- og barselomsorgen.

At helseministeren lanserer ti tiltak for fødselsomsorgen, vitner om at han lytter til alle de som advarer om hvor alvorlig situasjonen i fødsels- og barselomsorgen er nå. Også opposisjonspolitikere har kommet på banen, og det virker i det hele som om de politiske partiene er i ferd med å våkne for alvor.

Dessverre kan ikke det samme sies om ledere ved sykehusene. I nyhetssaker fra hele landet hører vi representanter fra sykehusene som både forsvarer og rettferdiggjør dagens praksis hvor de blant annet ikke innfrir Helsedirektoratets anbefalinger, verken for fødsels- eller barselomsorgen.

På Sykehuset i Vestfold forteller jordmødrene at de er redde for at barn skal bli skadet eller dø på grunn av den lave bemanningen. Til Tønsberg Blad svarer konstituert klinikksjef Rune Sandbu at de har vurdert å øke bemanningen, men siden de har så gode tall på hvor mange som føder vaginalt uten komplikasjoner, har de valgt å prioritere midler til andre deler av sykehuset i stedet.

Når klinikksjefen blir utfordret på at sykehuset stadig bryter anbefalingen om at fødende skal ha en jordmor til stede når de er i aktiv fødsel, svarer han at anbefalingene ikke er noe de må følge, men noe de bør følge. Brudd på barselretningslinjen nevnes ikke eksplisitt, men seksjonsleder for føde- og barselpost ved samme sykehus forteller at når det er travelt, har de ikke tid til å ivareta de som ikke er i aktiv fødsel.

Heller ikke Norges største fødeavdeling synes å være videre bekymret. De besvarer all kritikk med den samme standardformuleringen om at “OUS har tatt grep for å sikre at tjenestene i tillegg til å være faglig forsvarlige, også er fremtidsrettede og tilpasset behovene i helsetjenesten”.

Disse eksemplene viser oss to ting. For det første anser ikke sykehusene bemanningssituasjonen på føde- og barselavdelingene som alvorlig nok til å bruke penger på den. For det andre er de heller ikke så bekymret for brudd på kvalitetskrav og retningslinjer.

Dette er veldig relevant for helseministeren hvis han skal ha noe håp om å se sine ti forbedringspunkter satt ut i live. For er det én ting som står i veien for at vi skal kunne se at disse tiltakene kommer de ansatte og de fødende til gode, så er det at sykehusene bestemmer seg for at de ikke trenger å gjøre som han foreslår.

Sykehusene er den største bøygen helseministeren skal over på sin ferd for å forbedre fødselsomsorgen. Heldigvis står det i helseministerens makt å instruere sykehusene og sånn sett styre dem tydeligere i den retningen han mener de bør gå. Han kan også øremerke midler til føde- og barselavdelingene og på den måten sikre at sykehusene bruker sårt trengte midler her.

Spørsmålet er imidlertid om helseministeren tør å bryte tradisjonen fra tidligere helseministre og ikke bare stole på at sykehusene gjør det politikerne ønsker at de skal gjøre, men også kreve at de gjør det. Hittil har han ikke vist slike takter, men vi håper å få se slikt politisk lederskap fra hans side.