Styreleder i Ammehjelpens appell på demonstrasjonen 22. november

Styreleder i Ammehjelpen, Izabella Abouradoine Sætherø, holdt denne appellen på demonstrasjonen foran Stortingen 22. november 2022.

Jeg vil starte med å sitere Shazia Majid i VG.

Norsk barselomsorg er blitt en vits. En skikkelig dårlig, kunnskapsløs og arrogant vits.

I Norge fødes det ca. 50 000 barn i året.

Ammehjelpen svarer på omtrent 30 000 henvendelser i året. Hjemmesiden vår besøkes av 800 000 i løpet av ett år.

Så, Ingvild Kjerkol. Jeg har med meg stemmene til alle som bruker oss når jeg sier at nei, norsk svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg er ikke god nok.

Jeg representerer en organisasjon med omtrent 200 frivillige kvinner. 30 000 henvendelser betyr at den enkelte ammehjelper besvarer en henvendelse omtrent hver tredje dag.

Trykket på Ammehjelpen har blitt så stort at vi er nødt til å stenge epostmottaket vårt minst en gang i uken.

Ammehjelperne er så slitne at de ikke orker å stå på ringelisten.

Dette betyr at også hos oss opplever mødre nå å ikke komme igjennom når de trenger hjelp.

Men det er ikke bare mødre som kontakter oss. Frivillige mødre uten helsefaglig utdannelse brukes også som en rådgivningstjeneste av helsepersonell. Av helsesykepleiere, leger, fastleger, spesialister, barnepleiere, sykepleiere og jordmødre.

For det er det det her egentlig handler om.

Mangelen på kunnskap.

Mangelen på midler til å fornye kunnskap.

Sykepleiere lærer ikke om amming på studiet sitt. Legen har ofte ikke mer enn 1 time til amming i løpet av medisinstudiet. Helsesykepleiern og jordmoren er heldige hvis de får 3 dager undervisning.

Det hjelper ikke å utdanne flere jordmødre eller helsesykepleiere, hvis kunnskapen om amming og ammeveiledning ikke samtidig får mer fokus i utdanningen.

Og her vil jeg være raskt ute med å si at vi ser dere. Vi ser at dere gjør så godt dere kan. Vi ser at dere løper. Vi ser at dere ikke får midler til faglig påfyll. Vi ser at dere snart ikke orker mer.

Hvor skal foreldrene gå? Hvem skal hjelpe dem?

Når jordmødrene så vidt rekker å tisse, spise eller drikke i løpet av en vakt?

Skal de gå til fastlegen som i realiteten kan minimalt om amming?

Hva gjør kvinner med brystbetennelse når brystdiagnostisk senter ikke vil se dem, for de har jo ikke brystkreft?

Skal de gå til helsesykepleieren? Når muligheten for faglig påfyll er så liten at mødre fortsatt får råd om å helle Farris i munnen på spedbarnet for å få bedre friksjon mellom tunge og brystknopp?

Jeg kan fortelle deg hvor de går. De kommer til oss. 

Spesialister henviser til en frivillig kvinne som tar en pause mellom arbeid, bleieskift og middag for å hjelpe en annen kvinne, fordi hun så inderlig selv husker hvordan det var så stå der selv, helt alene?

Vi er forbi punktet hvor Ammehjelpens bidrag til norsk barselomsorg kan beskrives som et supplement på toppen av et offentlig tilbud.

Det finnes ikke noe offentlig tilbud. Bare et stort sår.

Ammehjelpen fungerer i dag som et plaster som desperat prøver å holde igjen det såret.

Og det skal vi nå fortsette med å gjøre for 1,5 million kroner i året.

Mens den siste resten av de offentlige tjenestene settes i knel.

Ammehjelpen vil sannsynligvis ha 1,5 millioner kroner i kostnader til knyttet til lønn og honorarer neste år.

Det vil si at vi ikke lengre har økonomi til å drive hjemmesiden vår.

Vi må stenge epost-tjenesten vår.

Det vil ikke være noen telefonliste.

Ingenting.

Hvor skal helsepersonellet henvise foreldrene da? Hvor skal mødrene gå da?

Ved hvilke andre tilsvarende viktige områder innen helse ville dette vært sett på som greit?