Fødebrevsaken minner om en offentlig gapestokk i regi av SUS og Stavanger Aftenblad

Dette debattinnlegget er skrevet av Ingebjørg Finnesand som er IBCLC-ammeveileder. Innlegget ble publisert i Aftenbladet 28. september og er et svar på saken om jordmødre som er oppgitt over fødebrev fra gravide som ble publisert i Aftenbladet 25. september og i Aftenposten 26. september. Vi har fått lov til å dele innlegget i våre kanaler.

Når et offentlig sykehus siterer pasienters fødebrev i mediene så har dette alvorlige konsekvenser som strekker seg utover de aktuelle pasientene som nå opplever at det deles utdrag fra fortrolige dokumenter i pasientjournalen deres.

Artikkelen er spredt over hele landet og med mange tusen kommentarer. Sitatene som er delt er det kvinner som kan kjenne seg igjen i, og spørsmålet er da hvorvidt taushetsplikten er ivaretatt? Situasjonen i kjølvannet av denne saken minner mest om en offentlig gapestokk.

Kommentarfeltene fylles av nedlatende kommentarer om «den nye generasjonen fødekvinner». Som helsepersonell selv har jeg det siste døgnet fått meldinger fra kvinner som ikke tør å ta med seg fødebrevet sitt til sykehuset etter at det har kommet frem at fødebrev blir lest opp på vaktrommet.

Alvorlige hendelser kan ligge bak

Jeg har snakket med mange kvinner gjennom 16 år som sykepleier og ammeveileder. Erfaringen min er at det er det motsatte som er problemet: At kvinner ikke i stor nok grad tør å ta opp ting som bekymrer dem i møte med helsepersonell.

Det kan ligge alvorlige ting bak. For kvinner som har opplevd overgrep vet vi at graviditet, fødsel og amming kan være ekstra vanskelig. Hva om den som ber om jordmor uten hestehale tidligere i livet har opplevd seksuelle overgrep av en person med hestehale? Eller hva om kvinnen har en fødsel bak seg der noen har opptrådt på en måte som hun opplevde som krenkende. Ved neste fødsel er hun redd for å møte samme person, hun kjenner ikke navnet, men hun vet at personen som hun hadde under sist fødsel er over 50, under 35, ikke snakket norsk osv. Eller en som tidligere har opplevd å få en infeksjon på sykehuset og er ekstra bekymret for hygiene med tanke på et ID-kort som henger rundt halsen.

Poenget er at ingen av oss vet om hva som ligger bak disse sitatene. Det kan være alvorlige grunner til at disse kvinnene har bedt om disse tingene, eller det kan være mer bagatellmessig. Om ønskene fremstår som urimelige, så er de likevel viktige for å samtale med pasienten og finne ut hvordan man kan støtte henne på andre måter som ivaretar hennes integritet og trygghet.

Diskriminering av helsepersonell?

Det skrives flere steder i artikkelen at helsepersonell opplever å bli personlig krenket av pasienter som spør etter spesielle ting. «Men når du er den jordmora som har hestehale eller som er over 50, er kjempeflink, men plutselig er veid og funnet for gammel, da er det kjipt» Diskriminering er uakseptabelt, men dette handler om forhold hos pasienten, ikke om helsepersonellet som privatperson. Det er viktig å skille på dette.

Jeg ønsker å stille spørsmål ved både Aftenbladet og SUS sine vurderinger i denne saken. Foreligger det samtykke fra pasientene som har fått detaljer fra fødebrevene sine publisert? For meg så minner fremstillingen om et gufs fra fortiden når pasienter ble behandlet «på samlebånd». Vi er heldigvis ikke der lenger. Kan vi snu dette til noe positivt? Jeg håper at denne saken kan ende opp med et søkelys på hvor viktig fødebrevet er og at vi som er helsepersonell klarer å formidle til gravide at tankene deres er hjertelig velkomne! Dette vil gi nyttig forberedelse til fødselen, samtidig som det er et godt utgangspunkt for å etablere en relasjon og starte dialog mellom mor og jordmoren som skal støtte under fødselen. Men dette er ikke mulig dersom gravide nå er bekymret for å bli diskutert på vaktrommet, eller at de kan oppleve at sykehuset siterer dem i mediene.